Start page LOUISE NIPPIERD
LIGTH METAL HEAVY INNHOLD

by Louise Nippierd. Metal and jewellery artist. on Thursday, August 2, 2012 at 5:02pm

 

tekst CECILIE MOSSIGE

Louise Nippierd lager smykker-kompromissløse smykker i aluminum, gummi, nylon eller fjær, og kanskje litt fuskepels i tillegg. Noen av dem er brukervennlige ringer, noen andre blir derimot uvanlig store, så store at de omslutter hele kroppen. Hun kaller dem bærbare skulpturer, eller kroppssmykker.

 

Som kunststudent ved SHKS ble jeg fort involvert i andres prosjekter. De fleste trengte innimellom hjelp av medstudenter i løpet av studiene, for eksempel til løfting og bæring, kanskje låne verktøy, få tips og råd, datahjelp eller en litt ærlig kritikk. Derfor bidro jeg selv når det trengtes – stilte opp som maleassistent kvelden før innlevering, kanskje blandet ut porselen, delte middagen min, lånte bort kamerastativet eller stilte som modell...  

            Slik gikk det altså til at jeg på et tidspunkt i kunststudiene befant meg i en kald kjeller i Nordahl Bruns gate, nærmere bestemt i atelieret til metallkunstner Louise Nippierd. Hutrende og avkledd stod jeg der, kun iført et av hennes siste verk, et slags skinnende torturinstrument av en aluminiumsskulptur, mens NRK Safari filmet det hele.      

            Akkurat da angret jeg fryktelig på at jeg hadde sagt ja til å stille opp. Inne i et tredelt fengselslignende antrekk, med pigger som kurvet seg brutalt innover i magen og halspartiet, trippet jeg sakte rundt min egen akse, på fotografens instruksjon. Fotografen hadde nettopp fått nytt 16:9-kamera, og var veldig opptatt av å få forskjellige typer bildeutsnitt for å utnytte dette nye bredformatet til fulle. Gøy for ham.

            Det tok sin tid etterpå før raden med røde merker rundt magen og ryggen min ble borte. Her snakker vi om et smykke som i tillegg til å være et sterkt kunstnerisk utsagn, også gjorde tydelig inntrykk på meg i fysisk forstand.  For aluminiumsskulpturen det er snakk om her, er faktisk et smykke.

             Smykkene hennes er det uansett umulig å være likegyldig til – enten elsker du dem, eller så er det virkelig helt feil. Og dette er faktisk hennes intensjon.

 

REGI: LOUISE NIPPIERD     De fleste tenker ikke på smykkene sine som en politisk arena. Det gjør Louise Nippierd. Hele tiden. Jeg møter henne på en kafé i Oslo sentrum, for å snakke litt om gamle dager og prøve å gå litt dypere inn i verkene. Allerede etter de første sosiale oppdateringene, lufter Nippierd sine bekymringer om eventuelle avfotograferinger i forbindelse med denne artikkelen. Jeg blir litt svar skyldig og innrømmer at jeg ikke har tenkt på det enda, siden denne artikkelen på dette tidspunktet ikke er annet enn et slags vagt konsept (med en deadline som selvbedragersk nok føles fryktelig langt frem i tid).

             Før jeg altså har klart å spørre mitt første spørsmål, er Nippierd i kontrollposisjon. Og her er vi allerede inne på essensen av hvordan hun jobber. Vi snakker om null mulighet for slinger i valsen. Med sine tydelige, gjennomregisserte avfotograferinger av egne verk, søker nemlig Nippierd å styre betrakteren i én eneste bestemt retning, for å unngå feiltolkning av verkene og det hun ganske presist formulerer som visse mediers «flåsete fremstilling av alvorlige og viktige temaer». Hennes sterke inspirasjon og største motivasjon i kunstproduksjonen er kun å få uttrykt noe om emner som berører henne sterkt.  

            Og det er ikke bare én ting hun er opptatt av. Hun har siden 1996 med stor overbevisning stilt ut en mengde verk med temaer som omhandler menneskeverd, dyreverd, religion, fordommer, klassetilhørighet og seksualitet.

 

SMYKKET ER MEG    Hun er et menneske som alltid har vært sosialt engasjert, og lagt spesielt merke til urett, fordommer og mangel på likeverd i samfunnet. Når hun nå kanaliserer dette ut gjennom å lage smykker, blir disse insisterende bærere av hennes personlige engasjement, samtidig som de også kan fungere autonomt og skape nye sammenhenger. Ser man slik på det, kan man forstå Louise Nippierd når hun uttaler at det er vanskelig for henne å låne ut «barna sine» og miste kontrollen over det visuelle uttrykket. «Jeg har tidligere uttalt at jeg er smykkene mine, at smykkene mine er meg – det er ingen grense i overgangen,» sier hun, en anelse strengt, mens jeg prøver forsikre henne om at vi skal være snille mot dem (eller eh... henne?). Jeg tar en slurk av kaffen.

 

             Nippierd tar frem flere forskjellige ringer fra vesken sin og legger dem på bordet. «Disse er jeg ikke så redde for», sier hun, «ringer er enklere å forholde seg til enn de store skulpturene. Her for eksempel er de jeg vant «Smykk meg!»med, Gullsmedforbundets designkonkurranse i 2004.» Hun tar frem to komplementære ringer – laget av tradisjonelle badekarskraner! Den ene har påskriften HOT, den andre COLD, og paret bærer tittelen «Turn-On/ Turn-Off». Idéen med å bruke akkurat disse til readymades-temaet i konkurransen, kom da hun lå i badekaret og reflekterte over sine nåværende følelser for diverse ekskjærester. Jeg smiler og prøver ringene på. De er herlig glatte og tunge. Blankt metall og hvitt porselen, en tykk ring med en mykt avrundet blomst av en standard kranvrider på toppen. De er egentlig ganske diskrete til å være Nippierd-ringer tenker jeg. Og sier det. Hun forteller at hennes egen inngangsport til smykkekunst var at hun personlig hadde et behov for å henlede andres oppmerksomhet spesifikt mot noe annet enn henne selv. Ved å bruke spesielle, skulpturelle smykker, får man et samtaleemne som ligger utenfor egen person, men som allikevel føles personlig å snakke om, uten at det dermed blir privat. En stor fordel når man elsker å gå ut blant folk men er ukomfortabel med å åpne seg for fremmede.

 

HELLO, STRANGER... De fremmede eller det fremmede. Et av Louise Nippierds yndlingstema i egen kunst er altså hvordan vi forholder oss til det vi ikke kjenner. 

                Jeg løfter opp et par andre, flatere ringer med store, dreibare ornamenterte skiver på. Skivene har en tverrliggende spalte på den ene kvartdelen, som avslører et ord på skiven under. Snurrer man på skiven, kommer et annet ord til syne, et tredje og et fjerde. Serien med ringer har tittelen "TilslørRinger", og er ment å være en kommentar til vår oppfatning av bildet på den tildekkede innvandrerkvinnen. Det første ordet du ser på ringen, er en negativ egenskap, men dreier du skiven rundt oppdager du andre, positive ord. Gjør du altså selv en liten innsats for å bli kjent med mennesket bak sløret, får du også se de andre sidene. Da ringene ble stilt ut, var de en del av en installasjon med en typisk chador (heldekkende slør). Installasjonen ble kjøpt inn av både Antirasistisk Senter og Oslo Bymuseum.

                  En annen serie med beslektet tema ble laget til utstillingen "All different, All equal" (Buskerud Kunstnersenter, 2002). .Smykkene til denne utstillingen ble skåret ut fra en og samme aluminiumsplate, men så formet og bearbeidet forskjellig til de fikk hver sine klare individuelle uttrykk. Til avfotograferingen brukte Nippierd venners venner, med forskjellige hudfarger, kjønn og opphav – alle fotografert mot klare, komplementære bakgrunnsfarger, og i sterke positurer. Utstillingen ble ekstremt godt mottatt, med strålende kritikker og til og med et terningkast 6 av Lars Elton i VG.

                 «Den serien kan jeg ikke låne ut til fotografering,» sier Nippierd, « - her er fotografiene en del av verket, modellenes hudfarger er nøye orkestrert og bakgrunnsfargene komponert som en helhet. Alt teller.» Jeg nikker.

                  Det er en vakker idé. Alle smykkene har i utgangspunktet den samme formen, men blir formet til henholdsvis kongekrone, dronningkrone, tornekrone, fotlenke, håndjern... Tilfeldigheter avgjør hvor vi blir født her i verden, hva vi får av skolegang, mat og medisiner, om vi får oppfylt vårt potensiale. Nippierds versjon av en tornekrone – med tittelen «What if...» er fotografert på en afrikansk mann. Spørsmålet hennes kan kanskje være: Hva om Jesus hadde vært afrikaner?

                   Som engelskspråklig barn fikk hun selv kjenne på kroppen følelsen av å være annerledes da hun flyttet til Norge som liten pike. Måten hun ble tatt i mot på den gang, preget henne sterkt. Dette har gitt henne en sterk empati med minoriteter og andre som ikke «passer inn», og fått henne til å ville holde speilet opp for oss andre i stort sett alt hun lager. For hva om dette var deg selv? Hvordan oppfører vi oss egentlig mot hverandre? Kan du se mennesket bak fasaden?

 

DET MOTSATTE AV WORKSHOPS- MEN ALTSÅ GANSKE MYE WORK   «Måten jeg jobber på, er veldig planlagt, og veldig tidkrevende,» sier Nippierd, og fortsetter: «Workshops passer typisk ikke for meg. Jeg jobber totalt motsatt.» 

                Prosessen med å skape nye smykker, begynner hos Nippierd med at hun engasjerer seg i et tema. Neste steg er å finne ut hva hun egentlig vil uttrykke, og hvordan hun kan bruke smykker til å formidle akkurat dette. Over tid får hun så gradvis et klart bilde i hodet av hvordan det hele kommer til å se ut. Ikke slik å forstå at hun ser for seg et selvlaget halssmykke fiks ferdig – nei da, hun ser faktisk et helt tablå fiks ferdig, avfotografert inne i hodet sitt, inkludert modell med makeup og styling, lyssetting, positur og det hele. Først da føler hun at hun kan starte på det praktiske arbeidet med å bringe denne visjonen inn i virkeligheten.   

               For fysisk sett innebærer denne prosessen endeløse harde timer med bearbeiding av favorittmaterialet – aluminiumsplater. Etter å ha modellert frem smykkene på byste, først i papp og senere tynn aluminium, skjæres formene ut av platene. Deretter kommer forming, filing, pussing, polering og andre prosesser, før smykket eventuelt kombineres med andre materialer og får sin endelige form. Platene kan også ha fått forskjellige farger – ved gjentatte elokseringsprosesser kan aluminiumsoverflaten oppnå hvilke som helst farger man måtte ønske seg. Aluminiumen har liten egenvektvekt i forhold til andre metaller, noe som muliggjør større verk. Metallet er også forholdsvis lett å bearbeide, men blir noe skjørere enn edlere metaller. For Louise Nippierd var det først og fremst muligheten for innfarging som gjorde henne fascinert av aluminium. Elokseringen utføres enkelt fortalt ved at man i kjemiske bad «åpner» overflaten av metallet, tilsetter farge i det ytterste porøse laget og «lukker» overflaten igjen.   

               Mens vi sitter ved kafébordet og snakker løst om innfarging og metaller, merker vi begge to at vi blir sittende og se bort på en temmelig rynkete gammel dame litt lengre bort. Hun har en fantastisk klesstil, med sjokoladebrune bukser, sennepsgul silkebluse, kul veske og perlesmykker. Alene på kafé, med press i buksene og strenge kvalitetskrav til servitøren gjør hun et uutslettelig inntrykk der hun sitter, krokrygget som en C, og spiser dagens middag. Klare farger og klare meninger! Louise Nippierd sier hun håper hun blir akkurat slik som gammel. Jeg smiler. Det er nok ganske sannsynlig at hun får ønsket sitt oppfylt, tenker jeg mens jeg løfter opp et lite nippierdsk øresmykke i den venstre hånden min.

                 Det er ikke akkurat en øredobb jeg holder. Formet som en liten, mandelformet vifte med hull i midten, skal den sitte rundt hele øret, en på hver side, tett inntil hodet. Lett og delikat, ren i linjene og ganske organisk, som en mellomting av en blomst og et blad, strekker mange små avrundete spisser seg ut og omkranser ørefestet.

 Har man dem på, blir man seende ut som en slags festpyntet skogsalv. Det er vakkert, men også temmelig oppsiktsvekkende og annerledes.

             Nippierd forteller at et lignende smykke ble forsøkt returnert av en kunde til Galleri Format i Oslo, en dag Nippierd tilfeldigvis selv sto ved disken. Kunden var misfornøyd med at hun fikk for mye oppmerksomhet når hun hadde det på. «Hahaha,» ler Nippierd « - jeg sa ikke til henne at det var jeg som hadde laget dem, det var liksom ikke det viktigste. Hun skjønte heldigvis etterhvert at «mye oppmerksomhet» ikke var en vesentlig feil eller mangel ved produktet, altså ingen egentlig grunn for reklamasjon». Jeg fniser med og nikker gjenkjennende til typen.    

              For, velger du å bære et Nippierd-smykke, blir du også temmelig synlig. Smykkene har en egen tydelighet og krever kanskje at bæreren selv ikke er særlig unnvikende og diffus. Egentlig en viktig egenskap ved bra kunsthåndverk generelt; det er unikt, det skiller seg fra mengden, det har en egen aura, men også et innhold som ligger utenfor objektet og utenfor bæreren. Nippierds smykker er i tillegg vakre, og med sin helt egne estetikk virker de frigjort fra de generelle smykketrendene. I et slags eget, selvlaget rom et sted mellom art noveau og science fiction blir verkene både tidløse på en måte og veldig moderne på en annen måte.

 

KRAFTEN ER MED HENNE   Hun har altså hatt et utall utstillinger, blitt innkjøpt av flere, fått mange stipender, vunnet priser og fått superbra kritikker. Overraskende nok har allikevel smykkene hennes virket utrolig provoserende på en helt spesiell gruppe, kan Louise Nippierd fortelle på tampen av kafébesøket - middelaldrende menn i kunsthåndverkmiljøet. Mulig de ikke er helt i målgruppen, men visse har faktisk blitt så provoserte at de nesten har mistet hodet i møtet med kunsten hennes. Vi snakker om episoder med teatrale utbrudd overfor egen fagforening over at de fortjener mer enn henne å komme på TV og i avisen, og kommentarer om at «hvis hun er så interessert i kvinner og vold, bør hun heller melde seg inn i en forening» - under søknadsbehandlingen for en utstilling.  

                Vi lever nå i en brytningstid i forhold til selve retningen kunsthåndverksfaget beveger seg, og dette er vanskelig å svelge for visse etablerte kunsthåndverkere som ønsker at alt skal være slik som det alltid har vært. Billedkunstfeltet har faktisk for lengst tatt opp i seg ytterkantene av andre håndverksfag; arkitektur, foto, kunsthåndverk og teater er alle allerede godt integrert i den store kunsthelheten, til enkeltes sterke misnøye. Det betyr derimot ikke at fagene har mistet seg selv, de er nemlig både òg – det de har vært før og enda mere til! Håndverksmessig kvalitet vil derimot alltid være etterspurt, og har det et kunstnerisk innhold i tillegg, er vel ingenting bedre enn det.

              Muligens kommer Louise Nippierd til å melde seg inn i en forening mot vold mot kvinner, men enda viktigere, hun er faktisk i gang med sitt neste prosjekt – om kvinner og vold. Planene hennes involverer smykker, modeller, et piano og en operasanger! Jeg kan nesten ikke vente.

               I mellomtiden kan vi ta en tur innom Rådhusgalleriet i februar 2011. Da åpner utstillingen «Jubilee Hat Exhibition», som Nippierd har lånt ut noen verk til. Det er smykkekunst hun har laget, men smykkene er denne gangen aluminiumshatter.

               To av dem har jeg selv båret, under nøye instruksjoner fra Nippierd. Den ene hatten var en fornøyelse å bære, den sitter på snei som parisisk couture. Den andre derimot var helt forferdelig. I serien kroppsskulpturer med tema spiseforstyrrelser, ble den vist under «Safari»-programmet nevnt i innledningsvis. Spissene i hatten samler seg og går inn i munnen, de tvinger deg til å holde munnen åpen og gnager seg opp i ganen. 

               Jeg grøsser og minnes det piggete opptaket i kjelleren den gangen. «Jaja», sier Louise Nippierd - «jeg tvang deg ihvertfall aldri ut i vannet på Huk i fire minusgrader». Og det har hun jo rett i. En serie halssmykker hun laget om vannet var jeg aldri i nærheten av å ha på meg.  Noe sier meg at jeg bør prøve å være veldig busy akkurat når hun trenger modeller til serien om kvinner og vold. Eller... kanskje jeg bare skal melde meg inn i en organisasjon...


©Cecilie Mossige 2012

 
 
 
 
Wild at Heart
"Wild at Heart"fra serien"ZOO.A prayer for the wild at heart kept in cages", Tennessee Williams. 2003/04.
"Secret Sorrows"fra serien"ZOO. A prayer for the wild at heart kept in cages", Tennessee Williams. 2003/04. 2003/2004
"what if"fra "All different All Equal" 2002
"if" fra"All different All Equal" 2002
"as if" fra"All different All Equal" 2002
"why if" fra"All different All Equal" 2002
"Bittert Begjær" fra "CROSS" 1999
"Español" Ørepryd for ekshibisjonister 1997
«Space Darlings» mote/historie i 1960-1970 fra "As time goes by" 2007
"TilslørRinger" fra "Inkognito" 2001. Ikke trykket i Personae, men omtalt i artikkelen.
"Turn-on" & "Turn.off" 2004. Ikke trykket i Personae, men omtalt i artikkelen.
"Turn-on" & "Turn.off" 2004. Her båret av toppmodell Vendela Kirsebom når kåret som vinner av Morges Gullsmedsforbunds Design konkurranse. Ikke trykket i Personae, men omtalt i artikkelen.
Forsiden av Personae. klær kropp kultur 4/2010 årgang 3. Kristian Aadnevik Louise Nippierd Alexander McQueen Louise Vuitton The Wire Marie Antoinette Helmut Newton Guy Bourdin
Layout....
Layout....
Layout....
 
Om Kroppsskulpturer Smykker Utsmykkninger
Tv opptredner Artikler Hovedside norsk Main page english